"Il Gattopardo" di Giuseppe Tomasi di Lampedusa fra paradigma ottocentesco e narrativa modernista

Questa tesi è una lettura ravvicinata de Il Gattopardo (1958) di Giuseppe Tomasi di Lampedusa. L'analisi prende spunto da quello che Guido Mazzoni chiama il paradigma ottocentesco, termine col quale definisce la narrativa occidentale del primo Ottocento. Altrettanto importanti nell'analisi sono i tratti salienti della narrativa modernista, rappresentata da scrittori come Joyce, Woolf e Proust nel periodo compreso fra il 1910 e il 1940. Il Gattopardo si caratterizza per una struttura trasparente e lineare; inoltre presenta tanti punti di contatto con il romanzo storico, uno dei sottogeneri più importanti del paradigma. Le differenze rispetto al paradigma sono in parte riconducibili alla focalizzazione interna su don Fabrizio, protagonista del romanzo. La sua personalità contemplativa, introspettiva e intellettuale si rivela inadeguata di fronte ai cambiamenti di natura politica che avvengono intorno al 1860. Francesco Orlando ha sostenuto che un personaggio del genere, a causa della sua sostanziale inettitudine, non avrebbe mai potuto aspirare al ruolo di protagonista in un romanzo tradizionale dell'Ottocento. La narrazione è per lo più centrata sul punto di vista di don Fabrizio. Ciò determina una serie di conseguenze: la riflessione sugli eventi diventa più importante degli eventi in sé; la descrizione del paesaggio e degli ambienti assume connotati fortemente soggettivi e psicologici; gli avvenimenti, che in un romanzo ottocentesco costituirebbero altrettante peripezie, si giustificano in questo romanzo in virtù delle riflessioni e delle associazioni d'idee che suscitano nel protagonista. Tancredi rappresenta per tanti versi l'opposto di don Fabrizio: giovane e intraprendente, è lui a conferire al romanzo tanti dei suoi tratti tipicamente ottocenteschi. Anche la rappresentazione del tempo è importante. I temi storico-politici ed esistenziali - diversamente da quanto spesso accade nel paradigma ottocentesco - non si presentano come le conseguenze immediate delle vicende che compongono la trama. I cambiamenti sostanziali si manifestano invece in un tempo disteso e vengono registrati dallo sguardo retrospettivo del protagonista. In questo modo Il Gattopardo unisce elementi provenienti da modelli romanzeschi diversi in una maniera che potrebbe indurre a giudicare diversamente sia l'opera che le critiche che gli sono state mosse.Denne masteroppgaven er en nærlesning av Giuseppe Tomasi di Lampedusas Il Gattopardo (1958). Tekstanalysen tar utgangspunkt i det Guido Mazzoni betegner som 1800-tallsparadigmet (paradigma ottocentesco), et begrep som viser til den klassiske 1800-tallsroman frem til cirka 1850; like viktige er trekkene ved den modernistiske roman slik den fremstår i tidsrommet 1910-1940, hvor verkene til Proust, Joyce og Woolf står sentralt. Il Gattopardo preges av en klar, lineær struktur og har mange klare likhetstrekk med den historiske roman, en av 1800-tallsparadigmets viktigste undergenre. Forskjellene, derimot, er delvis en konsekvens av den interne fokalisering på romanens hovedperson, don Fabrizio. Han er en kontemplativ, innadvendt og intellektuell skikkelse som i møte med de politiske omveltninger som preger Sicilia rundt 1860 viser både manglende vilje og evne til handling. Francesco Orlando har påstått at en slik skikkelse ikke kunne vært hovedperson i en tradisjonell 1800-tallsroman. Disse krevde handlekraftige helteskikkelser. Når et av de viktigste grepene i den narrative strategien består i å fortelle historien gjennom don Fabrizios synsvinkel, får dette en rekke konsekvenser. Blant annet blir refleksjonen omkring begivenhetene viktigere enn begivenhetene i seg selv; i tillegg får landskaps- og miljøbeskrivelsene et klart psykologisk og subjektivt preg, og de begivenheter som i en 1800- tallsroman ville utgjort peripetier, rettferdiggjør seg i denne romanens struktur gjennom refleksjonene og assosiasjonene de påkaller hos don Fabrizio. Tancredi utgjør således en motvekt til don Fabrizio. Han lar seg definere som en handlekraftig romanfigur, og mange av de mer klassiske trekkene ved romanen er det han som tilfører den. Sentralt i betraktningen omkring romanens posisjon står også tidstematikken. Politiske, historiske og eksistensielle problemstillinger fremstår ikke - i motsetning til hva som ofte er tilfelle i 1800-tallsparadigmet - som de umiddelbare konsekvenser peripetiene forårsaker. De vesentlige forandringene kommer til syne gjennom en lang prosess og observeres av hovedpersonens tilbakeskuende blikk. Il Gattopardo kombinerer således elementer fra forskjellige romantradisjoner på en måte som innbyr til å revurdere en del av de innsigelser som har blitt fremsatt mot romanen.Master i ItalienskMAHF-ITALITAL35